Noen sosionomer og barnevernsarbeidere hevder at de som kritiserer barnevernet ikke har en løsning på problemene..
Har de kanskje oversett eller fortrengt dette forslaget;
Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise.
Dok.nr.8:999 (1995-1996)
http://www.stortinget.no
KAPITTEL 1. INNLEDNING
Det foreliggende forslag til endringer i barnevernets organisering, utdanningsmateriell og virkemåte fremmes av forslagsstillerne, men det baseres for det meste på en omfattende utredning og forslag som Anne Aarskog har forfattet etter oppdrag for Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Hennes og stortingsgruppens synspunkter bygger på en utstrakt kontakt med mange personer som har betydelige kunnskaper og delvis førstehånds erfaring med barnevernet fra hele landet.
1.1. Grunnen for å fremme forslag om endringer i barnevernsystemet
Handlingsplanene for å bedre barnevernet har avløst hverandre i det siste tiåret. Det siste, et 3-årig nasjonalt utviklingsprogram som kan betraktes som en oppfølging av Sosialdepartementets tidligere handlingsplan, ble avsluttet ved utgangen av 1993. Målsettingen var å sikre barn og unge et offensivt og effektivt barnevern som ga rett hjelp til barnas beste. Tiltakene var derimot ikke vesensforskjellige fra tidligere. I hovedsak skulle målsettingen oppnås ved ulike effektiviserings- og omorganiseringstiltak.
Parallelt med at det nasjonale utviklingsprogrammet 1991-93 ble satt i verk, tiltok kritikken av barneverntjenesten. I dag er mistilliten uttalt. Det råder tvil om barnevern er bra for barn, og om det i tilstrekkelig grad bidrar i det kriminalitetsforebyggende arbeidet.
Dagens barnevern står overfor store utfordringer. Det råder bred enighet om at det ikke kan aksepteres at barn og unge lever under forhold som preges av meget alvorlig og bevislig omsorgssvikt, overgrep og mishandling. Barn og unge påvirkes derimot ikke bare av forhold innen familien. I langt sterkere grad enn tidligere påvirkes de i dag også av faktorer som ligger utenfor foreldrenes kontroll. Blant annet anser mange at problemene på arbeidsmarkedet og økt organisert kriminalitet har bidratt til en allmenn forverring av norske barns oppvekstvilkår. Oppløsningen av det nære nettverket omkring familien bidrar til at flere barn mangler en voksen person som de kan snakke med og ha tillit til. Færre grensesettere bidrar også til å øke faren for at etniske motsetningsforhold kan utvikle seg til voldelige konflikter.
Barn og unge trenger uten tvil det barnevernet som det nasjonale utviklingsprogrammet prøvde å sikre dem. Det kan derfor være behov for å drøfte mangler ved dagens barnevern, konsekvenser av disse og tiltak som kan avhjelpe dem.
1.2 Hovedtrekkene i forslaget
Omsorg og oppdragelse er i første rekke foreldrenes ansvar. De har rett og plikt til å ivareta barnas materielle, psykologiske og sosiale behov. Samfunnets oppgave er å utfylle foreldrenes omsorg ved å ta delansvar blant annet for læring, tilsyn og sosialisering.
I de tilfellene foreldrene ikke makter å ha omsorgen, skal barnevernet utfylle og forsterke den, og om tvingende nødvendig, erstatte den. I denne sammenhengen legges det vekt på at barnevernet ikke setter i gang tiltak som unødvendig bryter båndene mellom barnet og dets biologiske foreldre. I motsetning til tidligere inneholder for eksempel den nye barnevernloven bestemmelser som skal sikre barn og foreldre samvær etter en omsorgsovertakelse.
Det råder stor allmenn enighet om grunnprinsippene i den nye barnevernloven. De vil derfor ikke bli berørt i forslaget. Det vil i første rekke ta opp spørsmålet om loven blir praktisert etter intensjonene, og om vi trenger å vurdere andre og nye tiltak for å sikre barn et barnevern som yter hjelp til deres beste.
Utgangspunktet for forslagene er å bidra til å gjenopprette tilliten til tjenesten ved å bedre barns rettssikkerhet i barnevernsaker. Hensikten er å forhindre at barn blir fjernet fra hjemmet på uberettiget grunnlag og mot sin vilje. I de tilfellene det har skjedd, er hensikten å bidra til at barn og foreldrene kan gjenforenes. Hensikten er også å søke å forhindre at barn blir gjort til kasteballer i systemet, og sikre at hjelpeapparatet tar hensyn til barnas egne ønsker og reelle behov.
(Kapittel 1:) Innledning
Hovedtrekkene i forslaget vil bli behandlet i kapittel 1.
(Kapittel 2:) Svakheter og mangler i barnevernet
I det nasjonale utviklingsprogrammet 1991-93 behandler Barne- og familiedepartementet en rekke svakheter og mangler ved dagens barneverntjeneste. Til tross for en ambisiøs målsetting, har handlingsprogrammet i liten grad bidratt til å avhjelpe dem. Grunnen kan være at tiltakene i liten grad rettet seg inn mot de alvorlige manglene som forskergruppen Asplan Analyse A/S avdekket hos dagens barnevernarbeider. Gruppen fant at problemene foruten å henge sammen med en generell mangel på rent formelle kunnskaper, også hang sammen med aldersfordelingen blant tjenestens medarbeidere. De manglet tilstrekkelig livs- og felterfaring for å kunne nyttiggjøre seg teoretiske kunnskaper på området.
Det nasjonale utviklingsprogrammet, kunnskapskrisen i barnevernet, konsekvenser av denne og tjenestens ulike arbeidsoppgaver, vil bli behandlet i kapittel 2. I dette kapitlet vil barnevernet også bli satt inn i et større samfunnsmessig perspektiv.
(Kapittel 3:) Tilnærmingsmåten i barnevernet
Noen av de vanligst forekommende lærebøkene ved sosialarbeiderutdannelsen er skrevet av Kari Killén, tidligere Kari Killén Heap. I 1978/79 gjennomførte hun en undersøkelse av 17 barn i omsorgssviktsituasjoner. Målet med undersøkelsen var å finne fram til vurderingskriterier som kunne brukes både til å fastslå og forutsi den enkelte forelders omsorgsevne. Metoden som hun utviklet til dette formålet, har blant annet blitt sterkt kritisert av Gabriel Oxenstierna og Karen Hassel i Nordiskt socialt arbete nr. 1/1992 og nr. 2/1993.
Kollegaer stiller spørsmålstegn både ved det vitenskapelige inneholdet i Killéns doktoravhandling, « Omsorgssvikt og barnemishandling – En kasusstudie og etterundersøkelse av barn i omsorgssviktsituasjoner » (1988), og ved hennes valg av begreper og kategorier. De stiller også spørsmålstegn ved om tilnærmingsmetoden er etisk forsvarlig.
Utgangsantakelser, en rekke begreper og kategorier vil bli drøftet i kapittel 3. Det synes som en del av dem kommer i strid med vanlig norsk rettsoppfatning. Det foreslås derfor at Regjeringen fjerner bruken av Killéns lærebøker ved sosialarbeiderutdannelsen i Norge og at lærebøkene og læremateriellet gjennomgåes for å bedre utdanningen.
Kapittel 3 vil også inneholde en del alternative tilnærmingsmåter til barnevernarbeid. Videre vil det foreslås at inngrepsparagrafen i den nye barnevernloven blir formulert om etter mer strafferettslige prinsipper.
(Kapittel 4:) Opplysningsplikten
Den nye barnevernloven inneholder en bestemmelse om at alle som arbeider i det offentlige, har opplysningsplikt til barnevernet. Opplysningsplikten går foran taushetsplikten etter andre lover. Bestemmelsen mener å sikre barn og unge i en vanskelig livssituasjon, nødvendig hjelp.
En av konsekvensene av kunnskapskrisen i barnevernet, er at opplysningsplikten har bidratt til å sette foreldre i en uakseptabel tvangssituasjon. Etter loven er det inngrepskriterium ikke å søke hjelp for funksjonshemmede eller andre spesielt hjelpetrengende barn. Tar foreldrene derimot kontakt med hjelpeapparatet, står de i fare for å bli mistenkeliggjort for ikke å ville sine barns beste. De risikerer å bli meldt til barnevernet og bli fratatt barna sine, jf. 3.4. Mange foreldre uttrykker derfor frykt for og mistillit til hjelpeapparatet, og avstår fra å kontakte det.
I kapittel 4 foreslås det at bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet, blir opphevet.
(Kapittel 5:) Rettshjelpsordningen
Det gis fri rettshjelp når tvangssaker skal prøves for fylkesnemnda. Ellers eksisterer det ikke klare retningslinjer for hvilken rettshjelp den enkelte er berettiget til i barnevernsaker.
Vanligvis går fylkesmennene ut fra at den enkeltes rettssikkerhet blir ivaretatt av saksbehandlerne. Fylkesmennene forutsetter da at saksbehandlerreglene er vel kjent for barnevernarbeiderne og at de følger reglene nøye. Det er ikke alltid tilfelle. Brudd på saksbehandlerreglene er vanlig forekommende. En av de manglene som forskergruppen Asplan Analyse A/S trekker fram hos dagens barnevernarbeider, knytter seg nettopp til saksbehandlingen.
Foruten barnet omfatter en barnevernsak også ofte en eller flere voksne som mistenkes for ulike straffbare forhold. Resultatet av en barnevernsak kan derfor få store konsekvenser for alle berørte parter.
Saksbehandlingsfeil som fører til at det fremsettes grunnløse beskyldninger og blir foretatt uberettigede inngrep, kan føre til at barn mister tilliten til voksne og voksne blir redde for å ha nærkontakt med barn. På sikt kan slike saksbehandlingsfeil bidra til helt å undergrave befolkningens tillit til myndighetene.
De samfunnsressursene som benyttes til uberettigede inngrep i familier, representerer samtidig ressurser som kunne komme andre hjelpetrengende barn og unge til gode, jf. kapittel 2. Bedret rettssikkerhet kan derfor bidra til bedre ressursallokering i barnevernet. I kapittel 5 foreslås det derfor at det innføres en mer hensiktsmessig rettshjelpsordning som ivaretar barna, foreldrenes og barnevernets behov for juridisk bistand i denne sakstypen.
Det synes som deler av advokatstanden misbruker rettshjelpsordningen. Ifølge klientene gjør visse advokater dårlig arbeid og beregner seg for høye salærer. For å forhindre misbruk av offentlige midler, foreslås det derfor videre i kapittel 5 at Justisdepartementet i samarbeid med Forbrukerrådet og Den Norske Advokatforening oppretter et kontrollorgan for ordningen.
(Kapittel 6:) Nedleggelse av fylkesnemndene
Fylkesnemndene for sosiale saker er et lavere, domstolsliknende organ som tar avgjørelser i tvangssaker. De ble opprettet i den hensikt å bedre rettssikkerheten i tvangssaker. Nemndene ledes av en jurist og består av et alminnelig og et sakkyndig utvalg. Fagmiljøene er derimot små og tette i Norge. Det er derfor en fare for at den nye ordningen kan skjemmes av en rekke uheldige faglige koplinger.
Rent generelt stiller man seg kritisk til spesialdomstoler i Norge. Ved sin blotte eksistens kan fylkesnemndene gi allmennheten det inntrykk at barnevern- og tvangssaker er vesensforskjellige fra andre typer saker som behandles i rettsapparatet. Det foreslås derfor i kapittel 6 at fylkesnemndene for sosialsaker legges ned slik at det blir full overensstemmelse mellom rettsbehandlingen i barnevern- og straffesaker.
De sakkyndige uttalelsene i barnevernsaker er av sterkt varierende kvalitet. For å bedre kvaliteten, foreslås det derfor videre i kapittel 6 at det innføres statlig autorisasjon for psykologer som skal fungere som rettssakkyndige.
(Kapittel 7:) Bruk av konfliktrådene i barnevernsaker
I tilfellene partene er enige om det, åpner sosialtjenesteloven for at man kan benytte seg av såkalt forenklet behandling i tvangssaker. Grunnmomentene frivillighet og enighet er derimot de samme som for konfliktrådsbehandling. I kapittel 7 foreslås det at forenklet behandling av barnevernsaker erstattes av konfliktrådsbehandling.
Et problem som stadig framheves når det gjelder personer som misbruker og mishandler barn, er at de fleste helt eller delvis nekter å innrømme handlingen samtidig som de bagatelliserer skadevirkningene. For barna er det derimot viktig at de voksne våger å innrømme og påtar seg ansvaret. Det eksisterer derfor et behov for en instans som gjør det sosialt mulig for overgripere å vedstå seg sine handlinger. I kapittel 7 foreslås det at konfliktrådene får et økt mandat og trekkes aktivt inn i arbeidet. En forutsetning er en videreutvikling og opprustning av tiltakssiden.
(Kapittel 8:) Opprettelsen av et Barnevernsombud eller -tilsyn
En utilsiktet bivirkning av fokuseringen på seksuelt misbruk av barn, synes å være et økende antall grunnløse beskyldninger. En grunn kan være at temaet ikke er obligatorisk i utdannelsen til de yrkesgruppene som blir sterkest berørt av problemstillingen. Mangelfulle kunnskaper kan bidra til at man tolker usikre indikasjoner som sikre tegn på at overgrep har funnet sted.
Man vet at feil begås, og at det er fare for at nye feil vil bli gjort. Til tross for dette forholdet er det i dag meget vanskelig å få rettet mangler i førsteinstansbehandlingen. Noe av grunnen kan ligge i klageordningen. I første omgang skal klagen rettes til barnevernkontoret. Det kan virke som dette er en lite hensiktsmessig ordning. Saksbehandlerne som i første instans har fattet vedtaket, er sannsynligvis dårlig motivert for på et senere tidspunkt å forandre det.
Da det er barna som blir skadelidende i tilfelle saksbehandlerne har begått feil, foreslås det i kapittel 8 at det opprettes et Barnevernsombud eller – tilsyn med myndighet til å evaluere og korrigere barnevernets arbeid i enkeltsaker basert på en juridisk tilnærming til saksområdet.
I Sverige har det vist seg at politiets meldinger i stor utstrekning ble henlagt av barnevernet. Signaler fra nettverket rundt barneverntjenesten i Norge tyder på at det kan råde liknende forhold hos oss. Det synes derfor å være behov både for et informasjonsorgan og en klageinstans for barneverntjenestens naturlige samarbeidspartnere, jf. kapittel 9. Ut fra et samfunnssynspunkt virker det også som det er behov for et frittstående organ som på sikt kan opparbeide seg spisskompetanse på barnevern.
(Kapittel 9:) Omorganisering av barnevernet
Forskergruppen Asplan Analyse A/S anbefaler at man skiller mellom barnevernets hjelpe- og kontrollfunksjon. I sin rapport drøfter gruppen en omorganisering innenfor rammene av dagens system – det kommunale barnevernkontoret. Barne- og familiedepartementet har satt i gang en rekke forsøksprosjekter med ulike alternative organisasjonsformer. Brukerne har derimot ikke fått uttale seg. Signalene fra nettverket omkring barneverntjenesten tyder derimot ikke på at tjenesten i noen større utstrekning har blitt mer brukervennlig eller at omorganiseringen har bidratt til å bryte barnevernets isolasjon i lokalsamfunnet.
I Sverige har man en liknende barneverndebatt som den som foregår i Norge. En rekke strømninger har derimot bidratt til å bedre kvaliteten på barnevernets tjenester. Blant annet har sosial- og kriminalpolitikken over tid blitt underlagt et overordnet mål om å oppnå et narkotikafritt samfunn. Det anser man vil kunne nås ved et nært samspill mellom forebyggende tiltak, kontrollpolitikk, behandling og ettervern. Politiet oppfordres derfor langt sterkere til aktivt å delta som problemløsere i lokalsamfunnet enn det som er tilfellet i Norge. Til tross for tidligere motstand blant sosialarbeidere har man utviklet et stadig tettere samarbeid mellom politiet og sosialtjenesten. Denne utviklingen har ført til at man over en 20-årsperiode suksessivt har greid å stoppe opp nyrekrutteringen til de tunge narkotikamiljøene.
Begrepet « barnevern » er flertydig. Det omhandler de generelle rammebetingelsene som settes rundt barnefamiliene, tiltak rettet mot spesielle risikogrupper og inviduelle tiltak overfor utsatte barn og unge. I den nye loven er derfor alle offentlige instanser pålagt oppgaver relatert til barnevernet. Også i Norge legges det opp til et nært samspill mellom forebyggende tiltak, kontroll og et variert tiltaksspekter. Samarbeidet fungerer derimot ikke tilfredsstillende. Til tross for en rekke oppfordringer om økt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, er barnevernet fortsatt isolert i mange kommuner, jf. kapittel 8.
For å bidra til bedre ressursbruk og høyere kvalitet på barnevernets undersøkelser, foreslås det i kapittel 9 at barnevernets kontrolldel overføres til politiet underlagt Justisdepartementet. I den hensikt å bidra til bedre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, foreslås det også at det kriminalitetsforebyggende rådet (KRÅD) styrkes.
(Kapittel 10:) Litteratur og referanseliste
I kapittel 10 er det satt opp en liste med litteratur og referanser som utredningen til Anne Aarskog bygger på.
(Kapittel 11:) Forslag
I kapittel 11 er det konkrete forslag i flere punkter sammenfattet i normal form for forslag fremsatt til Stortinget.
KAPITTEL 2. SVAKHETER OG MANGLER I BARNEVERNET
2.1. Det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet 1991 – 1993
1. februar 1991 rapporterte kommunene om en kø på nesten 6.000 ubehandlede meldinger til barnevernet. Vi fikk en debatt om de så kalte « mappebarna ». Samtidig satte media et kritisk søkelys på hvorledes seksuelle overgrep mot barn ble behandlet i hjelpe- og rettsapparatet.
For å møte utfordringen, ble tidligere handlingsplaner fulgt opp med et nytt utviklingsprogram. I den hensikt å fjerne køene, ønsket Barne- og familiedepartementet å øke effektiviteten og kapasiteten i barnevernet. Tidligere råd ble til en viss grad omgjort til pålegg, og det ble innført tidsfrister. Samtidig ønsket berørte departementer å bedre kompetansen i hjelpeapparatet. Til gjennomføring av programmet gikk staten i en 3-årsperiode inn med ca. 500 millioner kroner pr. år i øremerkede midler.
Det ble antatt at mange av de ubehandlede meldingene gjaldt ungdommer som det manglet tiltak for. En forutsetning for å få til et målrettet arbeid, var derfor at man fikk en balansert styrking av både tiltaks- og undersøkelsessiden i barnevernet. Barne- og familiedepartementet advarte kommunene mot ensidig å satse på å øke bemanningen. Etter departementets syn kunne det bidra til å gjøre galt verre. Kommunene ble derfor rådet til å bruke midlene både til å finne fram til nye tiltak, følge opp allerede igangsatte samt å øke innsatsene på undersøkelsesområdet.
I strid med departementets råd ble mesteparten av midlene brukt til å opprette nye stillinger i kommunene og fylkeskommunene. I løpet av 1991 og 1992 fikk man totalt 1.411 nye stillinger i barneverntjenesten. 1.014 av disse ble opprettet i kommunene og 397 i fylkeskommunene.
Ifølge Statistisk sentralbyrå fikk totalt 19.590 barn og unge hjelp av barnevernet ved utgangen av 1992. For å undersøke nye saker og administrere hjelpen, brukte kommunene 2.405 årsverk. Til tross for at statistikkene ikke føres på helt likeartet måte, viser tallene at produktiviteten er meget lav i barnevernet. En heltidsansatt har ikke ansvaret for mer ca. 8 barn. Til sammenlikning kan nevnes at en heltidsansatt polititjenestemann tilknyttet Incestgruppa ved Oslo politikammer i løpet av 1992 gjennomsnittlig gjennomførte full etterforskning i 30 saker og bisto i ca. 8.
Fram til 1. oktober 1992 ble det opprettet 464 nye plasseringsplasser. Til tross for at det hovedsakelig manglet plasser for ungdommer, var de fleste av disse for barn under 12 år. 17 var foreldre/barn-plasser, der foreldre og barn kan plasseres sammen. Disse plassene er de man regner med gir best resultat. Mødre til incestutsatte barn har blant annet bedt om at slike plasser blir opprettet.
For å øke kapasiteten, ønsket Barne- og familiedepartementet å bedre effektiviteten i saksbehandlingen. Våren 1992 sendte departementet ut en rutinehåndbok til kommunene. Håndboken var ment som et hjelpeverktøy for å bedre rutinene i barnevernet. Både den og selve utviklingsprogrammet tar for seg helt grunnleggende funksjoner som det å behandle meldinger, gjennomføre undersøkelser og utarbeide tiltaksplaner.
For å bidra til å heve kompetansenivået og kartlegge behovene i barnevernet, utarbeidet også berørte departementer en rekke rapportskjemaer, standard brevoppsett, veiledere og opplæringsprogrammer. Prøveprosjekt ble satt i gang sammen med diverse forsknings- og evalueringsprogrammer. Blant annet ble forskergruppen Asplan Analyse A/S engasjert i 1992 for å vurdere kompetansebehovet i barnevernet og peke på konsekvenser for grunnutdannelsen til sosionomer og barnevernpedagoger.
For best mulig å kunne utnytte de samlede menneskelige og materielle ressursene i barnevernet, initierte Barne- og familiedepartementet til tverretatlig og tverrfaglig samarbeid. Pr. 1. oktober 1992 opplyste 70 % av kommunene at de blant annet hadde etablert tverretatlige arbeidsgrupper for arbeid mot seksuelle overgrep av barn. En rekke steder viser det seg derimot at barnevernet unnlater å delta på møtene og at de uteblir fra bekymringsmøter på skolene.
En forutsetning for at barneverntjenesten skulle nå utviklingsprogrammets overordnede målsetting, var at kommunene og fylkeskommunene lojalt fulgte opp handlingsplanen. Samtidig med at programmet ble satt ut i livet, økte derimot kritikken av barnevernet. Naturlige samarbeidspartnere uttrykte mistillit til tjenesten. I en rekke kommuner er derfor barnevernet fortsatt isolert og uten alliansepartnere.
2.2. Kunnskapskrisen i barnevernet
Det synes som problemene i barnevernet i første rekke skyldes en kunnskapskrise. I sin rapport « Kompetanse- og utdanningsbehov i barnevernet » konkluderer for eksempel forskergruppen Asplan Analyse A/S med at grunnutdannelsen for sosionomer og barnevernpedagoger er utilstrekkelig.
Gruppen anser at den ikke vil kunne bli tilfredsstillende selv om man bygger den ut med et fjerde år.
I første rekke kjennetegnes grunnutdannelsen ved en imponerende bredde i de fagområdene som studentene må sette seg inn i. Det er da en fare for at de kunnskapene som studentene tilegner seg, blir forholdsvis overfladiske. I sin rapport peker forskergruppen Asplan Analyse A/S også på at det kan være nødvendig med en viss grad av modning før man er i stand til å tilegne seg bestemte kunnskaper. Mangel både på teoretisk skolering og livserfaring, kan bidra til at sosialarbeidere utvikler dogmatiske holdninger med hensyn til hva de anser kan betraktes som akseptabel omsorg for barn.
Dagens barnevernarbeider kan mangle ikke bare forståelse for barns utvikling, men også for forvaltningsmessige prinsipper. De mangler ikke bare kunnskap om hva saksbehandlerreglene går ut på, men også innsikt i hvorfor det er viktig å overholde dem. Følges ikke regelverket, vil saken bli mangelfullt opplyst, og saksbehandleren vil naturlig komme til å gjøre alvorlige feil.
I sin uttalelse trekker Asplan Analyse A/S også fram at dagens barnevernarbeider synes å ha vanskeligheter med å skille mellom fakta, normative synspunkter og rene synsinger. Fakta, observasjoner, data og vurderinger blir heller ikke godt nok formulert, og det virker som barnevernarbeiderne har vanskeligheter med å prøve vurderingene sine opp mot kriteriene i loven.
Det gjøres en hel del godt barnevernarbeid i Norge. Det eksisterer eksempler på foregangsinstitusjoner med gjennomgående høy faglig standard. Det praktiske barnevernarbeidet derimot foregår ute i kommunene. Avstanden er stor mellom de kunnskapsproduserende institusjonene og det kommunale barnevernkontoret. I det store og hele kan det virke som de kunnskapene vi i dag sitter inne med om barns utvikling og behov, ennå ikke har nådd fram til mange kommunale barnevernarbeidere.
2.3. Feilprioriteringene i barnevernet
Uavhengig av årsak representerer en omsorgsovertakelse en stor belastning på barnet. Etter omplasseringen vil det være hjelpetrengende. Uberettigede omsorgsovertakelser kan høyst sannsynlig bidra til at barnet kan bli både psykisk og sosialt invalidisert. Barn som fjernes fra hjemmet på uberettiget grunnlag opptar samtidig plasser for andre barn og unge som er i trengende behov av dem.
Barnevernsbarn har en dårligere sosial prognose enn andre. Grunnene til dette kan være flere. På den ene siden finner vi barn som fjernes fra hjemmet mot sin vilje. På den andre siden finner vi barn som selv ønsker hjelp. I begge tilfeller vil det i første rekke være barnet som får lide for barnevernets forsømmelser.
Det kan være vanskelig å forstå årsaken til hvorfor barnevernet så ofte feilprioriterer. Sterkt hjelpetrengende barn er som oftest kjent i systemet. De har blitt registrert av helsesøstre, naboer, polititjenestemenn, førskolelærere og lærere. Før barnevernet reagerer, viser det seg at de ofte har utviklet så store atferdsavvik at de avvises av den ene institusjonen etter den andre. Noen utvikler alvorlige psykoser, andre rusmiddelmisbruk og atter andre kriminell og voldelig atferd.
De klagene som Barn og Unges Kontakttelefon mottar på barnevernet fra barna selv, dreier seg hovedsakelig om saker hvor barnevernet har grepet inn for sent. Noen telefoner kommer fra barn som uttrykker at de ikke orker mer. En dag blir de hjemme fra skolen og ber kontakttelefonen om hjelp. Det er derimot bare de mest ressurssterke som greier å finne fram til denne løsningen.
Klagene fra barna stemmer overens med det som har kommet fram i Sverige. Her viste det seg at barnevernet i stor utstrekning henla meldingene til politiet. Det var ikke uvanlig at det kunne gå opp til 8 år eller mer før barnevernet grep inn i saken. Ofte var de tiltakene som ble satt i verk utilstrekkelige. Liknende signaler kommer også fra norske polititjenestemenn, lokalpolitikere, helsesøstre og lærere.
Også økonomisk gir feilprioriteringene i barnevernet opphav til alvorlige negative ringvirkninger. Ikke bare representerer en omsorgsovertakelse en belastning på barnet, men også en belastning på offentlige budsjetter. Bare arbeidsgodtgjørelsen til fosterhjemmet beløper seg til rundt regnet 120.000 kroner pr. år. Institusjonsplasser koster et sted mellom 500.000 og 700.000 kroner pr. år. En familie skal derfor ha meget alvorlige og kompliserte problemer før det blir økonomisk regningssvarende ikke å satse på foreldrene som ressurs. Da det også er mangel på plasseringsplasser, må det være et krav at de vi har reserveres de mest hjelpetrengende barna.
2.4. Barnevernets arbeidsoppgaver
Barneverntjenestens hovedoppgave er å forebygge omsorgsovertakelser. Trinn for trinn og år for år beskrev derfor det nasjonale utviklingsprogrammet hvorledes barnevernarbeiderne skulle gå fram for suksessivt å legge om arbeidet fra i første rekke å yte krisehjelp til i første rekke å drive forebyggende virksomhet.
Det går det et viktig skille mellom et snevert og et vidt barnevernbegrep. I snever forstand er barneverntjenesten den delen av de samlede offentlige tiltak som retter seg mot vanskeligstilte barn og unge. I vid forstand er barnevernet de samlede barnepolitiske virkemidlene. Alle forvaltningsnivåer er derfor pålagt oppgaver som relaterer seg til barne- og ungdomsvernet.
Statens ansvar for å forebygge omsorgsovertakelser:
Levekårene til barn og unge henger nøye sammen med den generelle samfunnsutviklingen. En negativ samfunnsutvikling som tillater økt arbeidsløshet, segregasjon og sosial misère, vil gi opphav til flere barn og unge som står i fare for å utvikle alvorlige sosiale problemer. I et slikt perspektiv er det et viktig barnepolitisk virkemiddel at samfunnet gir klare signaler om at det ønsker å skape sosial trygghet for menneskene. De faktiske rammebetingelsene som samfunnet setter omkring barnefamiliene, er et annet viktig middel. Fra et barnevernsynspunkt bør derfor samfunnet legge forholdene såpass godt til rette for barnefamiliene at rekrutteringen til ulike risikogrupper blir lavest mulig.
Visse foreldregrupper synes å være mer utsatt for omsorgsovertakelser enn andre. Spesielt synes aleneforeldre, foreldre til funksjonshemmede barn og foreldre med egen psykisk utviklingshemning å være spesielt utsatt. Foreldre med egen barnevernbakgrunn risikerer også i større grad enn andre å få sine barn satt under omsorg av myndighetene, jf. 3.3. Sannsynligvis er ikke bruk av vold og tvang i hjemmet relatert til sivil status eller forekomsten av funksjonshemning i familien. I tilfelle rammebetingelsene rundt bestemte foreldregrupper er så dårlige at barnevernet anser at barna står i fare for å ta skade, bør samfunnet forebygge omsorgsovertakelser ved å styrke disse familienes omsorgsmuligheter fremfor omsorgsovertagelse.
Foruten å ha ansvar for den generelle samfunnsutviklingen og levekårene til barnefamiliene, har staten også et ansvar for å forebygge omsorgsovertakelser ved å påskynde utviklingen i barnevernet. Det gjøres blant annet ved hjelp av økonomiske tilskudd, plan- og utviklingsarbeid og ved å gi råd, veiledning og informasjon. Avstanden er derimot stor mellom Barne- og familiedepartementet og det enkelte kommunale barnevernkontoret. En grunn til befolkningens uttalte mistillit til barneverntjenesten, kan derfor være at det skjønnet som barnevernarbeiderne utøver stadig kommer i utakt med den alminnelige rettsbevisstheten ved at det gjennomføres omsorgsovertagelse fremfor å styrke og hjelpe familienes omsorgsinnsats eller at det gjennomføres omsorgsovertagelse på et sviktende grunnlag.
Fylkeskommunens ansvar i forhold til barn og unge:
Sammen med kommunene har fylkeskommunen ansvar for å utvikle sammenhengende tiltakskjeder. Det trengs både forebyggende og rehabiliterende tiltak. En forutsetning for målrettet planarbeid er relevant informasjon om de forholdene barn og unge lever under slik at det på et tidlig tidspunkt kan utvikles tiltak som kan forebygge omsorgsovertakelser eller andre omfattende innsatser fra barnevernets side.
En forutsetning for utviklingen av et variert tiltaksspekter er på den ene siden relevant informasjon og på den andre siden at det eksisterer gode samarbeidsforhold mellom ulike forvaltningsorganer og -nivåer. Man antar at mangelen på tiltak for ungdommer var noe av grunnen til kødannelsen i barnevernet. Det kunne virke nytteløst for saksbehandlerne å undersøke sakene nøyere når det for eksempel manglet behandlingsplasser.
Det kan virke som den forebyggende tanken har hatt vanskelig for å slå rot hos dagens barnevernarbeider. Dette forholdet synliggjøres blant annet ved at det i liten grad satses på behandlingsopplegg for hele familier, men hovedsakelig på institusjons- og fosterhjemsplasser. Samtidig skjæres det ned på tiltak og stillinger som knytter seg til det forebyggende arbeidet. Foreldre som selv ber om hjelp, har vanskelig for å skaffe seg det. Årsaken til en slik utvikling kan skyldes at personer og etater som har å gjøre med barna i det daglige i liten grad får påvirke planarbeidet.
Foruten tilsynsansvaret med barneverninstitusjonene har fylkeskommunen ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem, og for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring og generell veiledning. Fylkeskommunen er da avhengig av den kommunale saksberedningen. En forutsetning for å kunne gi fosterforeldrene adekvat oppfølging er at de kommunale barnevernarbeiderne har funnet fram til den faktiske årsaken til barnets problemer. Er saken mangelfullt utredet, kan oppfølgingen vanskeliggjøres.
Det antas at mangelfull oppfølging kan være en av flere årsaker til at en rekke fosterhjemsplasseringer ender i utilsiktede flyttinger. Det fins eksempler på at barnevernsbarn i løpet av 11 år har måttet forholde seg til 1.200 ulike offentlige personer. En slik situasjon representerer ikke bare en urimelig belastning på barnet, men også på de som skal prøve å fungere som barnets omsorgspersoner.
Kommunens ansvar for å forebygge omsorgsovertakelser:
På samme måte som den tidligere barnevernloven inneholder den nye loven bestemmelser om barneverntjenestens generelle ansvar for å forebygge omsorgsovertakelser. Barnevernet har derimot forsømt seg overfor sine oppgaver på dette området. I stedet for å rette kravene overfor samfunnet, virker det som barnevernet velger å stille stadig strengere krav til barna og foreldrene, jf. kapittel 3.
Signalene fra våre øverste sentrale myndigheter er derimot helt klare. I samband med avslutningen av det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet ble blant annet kommunene pålagt å utarbeide en forpliktende plan for forebyggende tiltak. Til tross for disse signalene har kommunene flere steder av hensyn til økonomien valgt å skjære ned på nettopp de brukerorienterte tiltakene.
Også i det enkelte tilfellet skal barneverntjenesten bidra til å forebygge omsorgsovertakelser. Meningen er ved ulike former for veiledning å gjøre foreldrene til bedre omsorgsgivere. I en slik situasjon går Barne- og familiedepartementet ut fra at det i liten grad vil eksistere noe motsetningsforhold mellom foreldrene og barneverntjenesten. Når det likevel gjør det, kan det blant annet ha sin grunn i at en rekke barnevernarbeidere har utviklet dogmatiske holdninger i forhold til hva de anser er akseptabel omsorg for barn, jf. 2.2.
Reell hjelp forutsetter at det eksisterer et tillitsforhold mellom brukeren og det organet personen er i kontakt med. Med hensyn til barnevernet er denne forutsetningen ikke til stede. Barneverntjenesten har ikke befolkningens tillit, men oppleves som en myndighet som ikke finner forankring for sin forvaltningspraksis i vårt demokratiske system, jf. 2.5. og kapittel 3. For menigmann kan det virke som det eksisterer to ulike regelsystemer i Norge; ett for barn og foreldre og et annet for barnevernarbeidere, jf. blant annet 2.5.
I det øyeblikket barneverntjenestens medarbeidere griper inn i en familie, har etaten en rekke forpliktelser overfor familiens medlemmer. I tilfelle en omsorgsovertakelse skal barnevernet blant annet følge opp foreldrene og bidra til at de kan skape et tilstrekkelig omsorgsnivå i hjemmet for at barnet kan tilbakeføres. Som oftest overlates derimot foreldrene til seg selv uten noen form for oppfølging.
For barnet innebærer en omsorgsovertakelse som oftest at det mister kontakten med foreldrene og resten av sin biologiske familie da barnevernet sjelden benytter seg av muligheten til å plassere barnet hos andre i familien. Barnevernet respekterer heller ikke barnas rett til samvær. Vanligvis får barn og foreldre sjelden mulighet til mer enn noen timers samvær under tilsyn pr. måned. Selv i de tilfellene hvor foreldrene har rettens kjennelse, er det ikke uvanlig at barnevernet vanskeliggjør en tilbakeførsel.
Manglende ressurser bruker å angis som årsak når barnevernet ikke følger opp en familie. Det er derimot faglig erkjent at en oppfølging bør skje. Uten en slik, kan barnevernets inngrep komme til å oppleves som en straffereaksjon. Det oppstår et alvorlig misforhold mellom lovens intensjon og faktisk forvaltningspraksis som bidrar til helt å undergrave befolkningens tillit til myndighetene.
Det bør være barneverntjenestens eneansvar å prioritere sine ressurser på en slik måte at de ikke griper inn i flere familier enn de har mulighet til å følge opp. På samme måte som politi- og lensmannsetaten bør de prioritere de alvorligste sakene først, så som barn og unge som utsettes for klare og bevislige overgrep eller mishandling eller er i ferd med å utvikle alvorlige sosiale problemer så som psykoser, rusmiddelmisbruk eller kriminell atferd.
Kommunen er pålagt ansvaret for nødvendig opplæring av barneverntjenestens personell. Utdannelsen av sosialarbeidere foregår derimot ikke i kommunen, men ved landets ulike høyskoler. Kommunens politiske eller administrative ledelse er ute av stand til å påvirke høyskolenes læreplaner. Ved ansettelser må de gå ut fra at utdannelsen har gitt søkerne de kunnskapene som er nødvendige for å løse de oppgavene som naturlig følger med stillingen.
I de kommunene hvor politikerne har forsøkt å påvirke barnevernets tjenesteutøvelse, har det ofte oppstått sterke motsetningsforhold mellom barnevernarbeiderne og lokalpolitikerne. Noe av årsaken synes å ha sin grunn i at det faglige skjønnet som ligger til grunn for barnevernarbeidernes avgjørelser strider mot den alminnelige rettsoppfatningen. Ikke sjelden gir dette misforholdet opphav til mediaomtale og lokal debatt. Spesielt i lokalmiljøet hvor aktørene er kjent, virker barnevernets avgjørelser ofte både urimelige og opprørende. Mange vedtak virker også direkte uøkonomiske.
2.5. Menneskelige, rettslige og økonomiske korreksjonssignaler i barnevernsystemet
Barnevernsystemet består av alle instanser og sektorer som har oppgaver i forhold til barn og unge – barnehager, skoler, helsetjeneste, pedagogiske og psykologiske rådgivningstjenester (PP-tjeneste og BUP), politi, utekontakter, barnevernsvakter, fosterfamilier, barneverninstitusjoner, sakkyndige og ulike familiekuratorer. Alle disse etatene, institusjonene og enkeltpersonene har ressurser som barneverntjenesten kan dra nytte av. Lovmakerne anser at de kan fungere både som rådgivere og informanter for barneverntjenesten. I sin bestrebelse etter å skape et offensivt og effektivt barnevern oppfordrer derfor Barne- og familiedepartementet til utstrakt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.
Avhengig av lokale forhold finner man at oppfordringen i hovedsak har bidratt til å styrke interaksjonen mellom de instansene som domineres av yrkesgrupper med sosionom- eller psykologutdannelse. Representanter fra barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet sitter gjerne med i en rekke av de andre instansenes styrer og råd. Samtidig gir de råd og veiledning til ansatte i andre deler av systemet.
Yrkesgrupper med en annen faglig bakgrunn er bare i liten grad integrert i det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet. Det savnes jurister med kunnskap om lovverket og innsikt om hvorfor det er viktig å følge det, praktiske kriminologer som polititjenestemenn med etterforskningskompetanse, yrkesgrupper med en mer naturvitenskaplig tilnærmingsmåte så som leger og helsesøstre og representanter for befolkningen så som politikere.
Barnevernsystemet fungerer i dag som et lukket system hvor meningsforskjellene er små og tilnærmingsmåten likeartet. Som system betraktet mangler det viktige incitament for faglig utvikling. Det står da i fare for å fjerne seg fra utviklingen i resten av samfunnet. Denne situasjonen kan være noe av grunnen til at barnevernets avgjørelser ofte virker urimelige og fremmede på befolkningen.
Spesielt godt merker man avstanden mellom barnevernarbeidernes betraktelsesmåte og allmennhetens når man sammenlikner sakkyndige uttalelser og barnelovens § 31. Barneloven pålegger de som barnet bor hos og alle som har med barnet å gjøre, å ta hensyn til barnets mening i tilfelle barnet forstår hva saken gjelder. Blant menige menn og kvinner er dette prinsippet allment akseptert. Prinsippet er derimot ikke akseptert innenfor barnevernsystemet. Der overhøres barn fordi de etter barnevernarbeidernes syn ikke vet sitt eget beste.
Barn og Unges Kontakttelefon mottar henvendelser fra barn om tilbakeførsel. I mange av disse tilfellene har barna heller ikke blitt opplyst om at de har vært berettiget til bistandsadvokat. Selv i de tilfellene de har hatt slik, har retten ofte valgt å overhøre dem. Dette er barn som har bodd begge steder og derfor har et sammenlikningsgrunnlag. De burde derfor oppfylle lovens krav om at de forstår hva saken gjelder, et syn som samsvarer med det som kommer til uttrykk i komitéinnstillingen. På utenforstående virker det derfor som det eksisterer to atskilte regelverk i Norge; et for barn og foreldre og et annet for barnevernarbeidere. Noe av årsaken til at et slikt dobbelsystem eksisterer, kan skyldes manglende korreksjonssignaler.
I tilfelle feil begås, er det i første rekke barnet som må bære belastningen. I annen rekke blir det foreldre eller andre som har å gjøre med barnet i det daglige. For guttenes del blir det ikke sjelden politiet som i siste instans må ta seg av dem. Når de avhører barn og unge, er det ikke sjelden at de får høre om barn som har flyttet fra det ene fosterhjemmet til det andre. Barnevernarbeiderne derimot har ikke selv den daglige omsorgen for barnet, og vil derfor sjelden bli vitne til de lidelsene som barnevernet kan ha påført barnet. Slik barnevernsystemet fungerer i dag mangler det derfor viktige menneskelige korreksjonsmekanismer.
Når psykologer og psykiatere blir oppnevnt i barnevernsaker, er det meningen at de skal gi en rimelig nøyaktig framstilling av de faktiske forhold i saken uavhengig av hva barnevernet måtte ha innstilt på. Hensikten er også at de rettssakkyndige skal si noe om hvorledes barnevernets inngripen kan ha virket på de berørte parter. Det er derimot barnevernet som oppnevner de sakkyndige. Foreldrene er som oftest ikke i stand til å betale de ca. 50.000 kronene som trengs, for å få oppnevnt en egen.
Utfører psykologen eller psykiateren oppdraget sitt på en samvittighetsfull måte, vil han raskt bli upopulær på sosialkontoret og frarådes som sakkyndig i senere saker. De sakkyndige bidrar derfor ofte til ytterligere å underbygge barnevernets tidligere konklusjoner. I uttalelsen er det derfor ikke uvanlig å finne direkte sitater fra barneverndokumentene. På denne måten mangler dagens barnevernsystem også faglige korreksjonssignaler. Denne tendensen forsterkes ytterligere når enkelte av aktørene i systemet også vanskeliggjør mulighetene for saklig belysning og faglig debatt, jf. kapittel 3.
Til tross for de uheldige faglige koplingene mellom barnevernkontoret og de sakkyndige, følger retten vanligvis de sakkyndiges råd. Selv om man vet at feil begås, har Høyesterett bare i et fåtall tilfeller valgt å gjøre en egen uavhengig bedømmelse. Dette er ekstra betenkelig med tanke på at nærmere 75 % av de som innklager sakkyndige uttalelser, får medhold i Norsk Psykologforening. De undersøkelsene som har blitt foretatt av barnevernsaker, konkluderer da også med at avgjørelsene ofte virker vilkårlige. Likeartede tilfeller behandles ikke likt.
Når foreldrene får medhold i at barnevernet har begått feil, er det lite å vinne på å reise erstatningssak. I de fleste tilfellene er ikke skaden familien har lidd av økonomisk art, men av menneskelig. Da barnevernloven er sterkt skjønnsmessig, er det også vanskelig å bevise at en barnevernarbeider har forsømt seg eller utvist grov uaktsomhet. Barnevernsystemet mangler derfor også viktige rettslige korreksjonssignaler.
Sosialisering inn i tradisjonelle kjønnsroller synes å gjelde når en person utsettes for offentlig eller privat omsorgssvikt. Kvinner blir i større grad enn menn pasienter og oppfyller kriteriene for behandling, mens menn synes å bli kriminelle og oppfyller kriteriene for straff. Forsømmelser fra barnevernets side rammer derfor ikke i første rekke kommunale budsjetter, men fylkeskommunale og statlige. På denne måten mangler barnevernsystemet i dag også viktige økonomiske signaler som kan motvirke at feil begås og bidra til at feil rettes.
2.6. Barnevernet i et større samfunnsmessig perspektiv
Mye tyder på at antisosial atferd i ung alder er et signal man skal være på vakt overfor. Selv om de fleste antisosiale barn ikke blir antisosiale eller kriminelle som voksne er det holdepunkter for at vedvarende uønsket atferd er en forløper ikke bare for ungdomskriminalitet og rusmiddelmisbruk, men også for generell og alvorlig voksenkriminalitet. I et slikt perspektiv blir hver krone som ikke investeres i forebyggende arbeid, en krone man senere risikerer å få betale flere ganger over kriminal- eller sosialomsorgens kontoer. Ved de politikamrene hvor man har satset forebyggende, har man vist at forebyggende arbeid gir målbare resultater. Både i Tromsø og på Norrmalm i Stockholm har man hatt en nedgang i ungdomskriminaliteten.
I tilfelle et barn utvikler ulike former for sosiale problemer, er det i dag en tendens innenfor barneverntjenesten til ensidig å legge skylden på foreldrene. Det kan være lett å se bort fra at barn og unge også påvirkes av forhold som ligger utenfor foreldrenes kontroll. Hvilke aktiviteter som den unge vil velge å egne tiden sin til, påvirkes blant annet sterkt av fornøyelsesindustrien, visse massemedia og ikke minst av kameratene. En rekke av de samtalene som Barn og Unges Kontakttelefon mottar, forteller om slike forhold: « Hvis jeg ikke stjæler noe, blir jeg banka av kameratene mine. Stjæler jeg noe, må jeg banke andre, eller så blir jeg banka av butikkvaktene .. ».
Barn begynner tidlig å sende ut signaler om at ikke alt står rett til. Polititjenestemenn og barnevernpedagoger som driver utstrakt oppsøkende virksomhet, opparbeider seg fingerfølelse for hvilke barn som er i behov av hjelp. I Sverige har politiet utarbeidet profiler over disse barnas utvikling og hvilke signaler de sender ut på ulike alderstrinn. Hensikten har blant annet vært å gjøre det mulig for kommunene å drive forebyggende virksomhet.
Svensk statistikk viser at man delvis har lykkes med å forebygge alvorlig rusmiddelmisbruk blant barn og unge. Forebyggende arbeid og nært samarbeid med barnevern og utekontakt har også bidratt til at det har blitt roligere i sentrum av Stockholm med hensyn til ungdomskriminalitet og -vold. Færre barn og unge sender nå ut nødsignaler og det på et senere alderstrinn enn tidligere. I Norge observeres det motsatte forholdet. Her sender stadig flere og stadig yngre barn ut signaler. Et slikt eksempel er de såkalte « taggerne » i Oslo.
Å være medlem av en ungdomskriminell gjeng er et av trinnene på veien til en kriminell karriere. Vanligvis er man ca. 14 år gammel når man debuterer som medlem. « Taggerne » er kriminelle barne- og ungdomsgjenger med « mafiastruktur » som sitatet ovenfor viser. Gjengene omfatter blant annet notorisk kriminelle 10-åringer. Lederne og mange av medlemmene er godt kjent både av barna i lokalmiljøet, skolen og bydelspolitiet. Som fenomen kan de fungere som evaluering av i hvilken grad norsk barnevern fungerer etter intensjonen.
Allerede i 1989 var man i Sosialdepartementet klar over at noe av årsaken til køene i barnevernet skyldtes mangelen på tiltak for ungdommer. Departementet fryktet at en ensidig styrking av undersøkelsessiden i barnevernet, kunne gjøre galt verre. Barneverntjenesten ble derfor oppfordret også til å styrke tiltakssiden og å samarbeide med politiet. Barnevernet har i liten grad fulgt departementets råd. En konsekvens av denne feilprioriteringen er oppkomsten av fenomenet « taggerne » som ifølge Byrådet i Oslo bare i hærverk har kostet kommunen ca. 60 millioner kroner på ett år.
Foruten å være et steg på veien til en kriminell karriere, er det å være medlem av en kriminell ungdomsgjeng også et steg på veien til intravenøst narkotikamisbruk. Misbruket finansieres blant annet ved at barna prostituerer seg eller begår ulike former for vinningsforbrytelser. Midlene som barna skaffer til veie, bidrar til å finansiere organisert voksenkriminalitet. På denne måten representerer etterspørsels- og utbudssiden av narkotikamarkedet en ond sirkel som lar seg bryte ved å styrke de sosiale nettverkene rundt barn og unge.
De fleste landene i Europa har problemer med offentlige kommunikasjoner og ungdomsgjenger som begår hærverk og skaper uro. Som kriminalforebyggende tiltak ansatte man i de tre verst rammede byene i Holland, Amsterdam, Rotterdam og Haag, 1.300 billettører. Tiltaket var dyrt, men viste seg å være lønnsomt. Billettinntektene økte, skadeverket avtok samtidig som man skapte arbeidsplasser for mennesker som ellers har vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet; kvinner, ungdommer og innvandrere. Utbetalingene i arbeidsløshetsstøtte avtok. Tiltaket er et av mange eksempler på hvordan man ved enkle midler kan styrke de menneskelige nettverkene omkring barn og unge.
KAPITTEL 3. TILNÆRMINGSMÅTEN I BARNEVERNET
3.1. Behovet for klare formuleringer av inngrepskriteriene i barnevernsaker
Avgjørelser om å skille barn og foreldre betyr mye for den enkelte. Av rettssikkerhetsgrunner kunne det derfor være ønskelig å formulere inngrepskriteriene så klart som vel mulig. Blant annet av den grunn har Barnevernets Utviklingssenter arbeidet med å utvikle metoder som kan brukes til å vurdere barns omsorgssituasjon i hjemmet. En teoretisk tilnærmingsmåte står derimot i fare for å bli statisk uten evne til å fange opp dynamikken og kompleksiteten i menneskenes psykososiale situasjon. Noe av grunnen til befolkningens uttalte mistillit til barnevernet, kan nettopp skyldes at barnevernarbeidernes tilnærmingsmåte virker fremmed og livsfjern på vanlige menn og kvinner.
I barneverndokumenter og sakkyndige uttalelser møter man en begrepsverden som viser seg hovedsakelig å stamme fra Kari Killén, tidligere Kari Killén Heap. I sin avhandling « Omsorgssvikt og barnemishandling – En kasusstudie og etterundersøkelse av barn i omsorgssviktsituasjoner » (1988), har hun utviklet en metode til å bestemme og såkalt forutsi omsorgssvikt hos foreldre.
Killéns forfatterskap omfatter en rekke bøker som har fått stor utbredelse i Norge. Blant annet brukes de som lærebøker ved sosionom- og barnevernpedagogutdannelsen. Killéns diagnosemetode er derfor allment akseptert innenfor det såkalte hjelpeapparatet. Metoden hennes er derimot ukjent for de fleste foreldre.
Kari Killéns arbeider har blitt sterkt kritisert i fagtidsskriftet « Nordiskt socialt arbete » av blant andre Gabriel Oxenstierna og Karen Hassel. De stiller spørsmålstegn både ved det vitenskapelige inneholdet i Killéns avhandling og ved hennes valg av begreper og kategorier. Det reiser også tvil vedrørende tilnærmingsmåten
3.2. Kari Killéns prediksjonsmetode for fremtidig omsorgssvikt
I Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester foreslo Barne- og familiedepartementet følgende formulering av § 4-12 bokstav d:
| |
« dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene mangler personlige forutsetninger for å ha ansvaret for barnet. » |
Komiteen valgte å formulere om bestemmelsen:
| |
« dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet » |
Komiteen ønsket derimot å understreke at den nye formuleringen ikke innebar at komiteen var uenig i de motiver til § 4-12 første ledd bokstav d som fremgikk av proposisjonen.
Kari Killéns diagnose- og prediksjonsmetode brukes til å bestemme om foreldre har de personlige forutsetninger som departementet omtaler i sitt forslag til § 4-12 bokstav d. Det kan derfor være nødvendig å ta stilling til om Killéns oppfatning av hvordan man bør vurdere foreldres omsorgsevne stemmer overens med oppfatningen til flertallet i Stortinget.
Undersøkelsen; metode og målsetting:
Killéns avhandling grunner seg på en undersøkelse av 19 barn som ble innlagt på Barneavdelingen ved Ullevål Sykehus året 1978/79 med spørsmål om de led under vanskjøtsel og/eller var blitt påført fysisk skade. I to tilfeller kunne man utelukke en slik form for omsorgssvikt. Disse to tilfellene fungerer som kontrollgruppe i undersøkelsen.
Datainnsamlingen foregikk hovedsakelig ved at barnas foreldre ble intervjuet under oppholdet på Barneavdelingen og igjen 5-6 år senere. Teoretisk støtter undersøkelsen seg til engelsk og amerikansk forskning på samme eller tilgrensende områder.
Formålet med undersøkelsen var « å utvikle undersøkelses- og behandlingsmetoder såvel som vurderingskriterier når det gjelder foreldres omsorgsfunksjoner og prognose, og de forholdene hos foreldrene, i samlivet og i foreldre/barn-samspillet som påvirker omsorgssituasjonen ». Killén anser « at det er av stor betydning at fagfolk, herunder også dommere, samt nemndsmedlemmer blir i stand til å vurdere bedre når det er nok å bygge på i hjemmet til at en med investeringer fra samfunnets side kan sikre barnet en god nok omsorgssituasjon, og når omsorgssituasjonen og prognosen er så dårlig at barnet må sikres en annen og permanent omsorgssituasjon ».
Som Killén selv skriver, er målsettingen hennes « å utvikle metoder, begreper og kategorier for undersøkelse og vurdering av omsorgssviktsituasjonen.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
