De hadde på dette tidspunktet ”bestemt seg” for å pålegge oss å sende datteren vår (18 mnd) i barnehage som et resultat av denne saken.

Barneverntjenesten fremmer, etter åtte måneders ”undersøkelse” (uten å bry seg med tidsfrister) sak for Fylkesnemnda, hvor de hevder følgende:
”Det har ikke vært mulig å holde fokus på meldingen”

Har barneverntjenesten glemt det de tidligere har skrevet følgende:
”Foreldrenes fokus på meldingen gjør at foreldrenes behov overskygger barnas”

Vi gjorde barneverntjenesten oppmerksom på at vi kom til å samarbeide, men poengterte at vi er uenig i innholdet i meldingen. – Men vi har klaget på enkeltvedtak vedrørende den anonyme kilden og det vi mener er saksbehandlingsfeil.

Dette blir av barnevernet definert som påfallende adferd, og barnevernet mener at vi flytter fokus i saken.

Barneverntjenesten har ikke svart på spørsmål eller gitt begrunnelse for de beslutninger som er tatt underveis.

·        Barneverntjenesten definerer vårt krav om innsyn som påfallende adferd overfor hjelpeapparatet.

·        Barneverntjenesten nektet å vurdere vårt behov for innsyn i melders identitet.

·        Barneverntjenesten ga mangelfullt tilsvar til Fylkesmannen, da fylkesmannen skulle innhente deres uttalelse i forbindelse med vår klage på forvaltningsvedtak.

·        Barneverntjenesten har ikke gitt tilbakemelding i forbindelse med de vurderinger som er gjort i saken.

Barneverntjenesten hevder at vi tilslører informasjon og flytter fokus. – Men vi har godtatt flere hjemmebesøk og all innhenting av informasjon, så dette faller på sin egen urimelighet.

Barneverntjenesten fremmer nå krav om tilsyn og barnehageplass, og hevder dette er nødvendig for å sikre barna god nok omsorg.

Det har ikke tidligere vært snakk om tilsyn. Dette tolker vi som at barneverntjenesten vil straffe oss, fordi vi har klaget til Fylkesmannen, og fordi vi ikke har godtatt deres konklusjon om barnehageplass.

Fylkesmannen i Troms har i 2005-2006 gjennomført systemrevisjon med barneverntjenesten i kommunene.

Tilsynsrapporten avdekker avvik som i mange saker vil skape konflikt mellom barneverntjenesten og partene, kanskje spesielt i undersøkelsesfasen og i saker hvor barneverntjenesten forsøker å pålegge foreldrene tiltak som de ikke ønsker.

Barneverntjenesten får i rapporten kritikk for at de ikke gir korrekt informasjon om innsynsrett og partsrettigheter til partene i barnevernsaker.

·        Barneverntjenesten overholder ikke tidsfrister

·        Barneverntjenesten gir feilaktig informasjon om rettigheter til partene.

Norges Offentlige Utredninger 2000,12
Feilvurderinger gjennom enten å bagatellisere eller å overdrive problemer, virker nærmest uunngåelige. Like klart er det at de ikke skal forekomme.

Dilemmaet knyttet til slike feilvurderinger er generelt sett større i utredningsfasen enn under gjennomføring av hjelpetiltak.

Fylkesmannen, skriver: (tilsynrapporten)
Med økning i antall barnevernsaker i kommunene, er det ikke overraskende at antall klager også øker. Klagene fordeler seg på flere kommuner. Alle saker er oversendt den aktuelle kommune til uttalelse før Fylkesmannen har gjort sin vurdering av det eller de forhold som er påklaget. Klagene gjelder mange ulike forhold, hvorav kan nevnes:

-         Det er startet undersøkelser uten at det var grunnlag for det

-         Parten har ikke fått innsyn i sakspapirer

-         Kommunen har ikke fremlagt nødvendig dokumentasjon i forbindelse med fylkesnemndsbehandling av sak

-         Manglende oppfølging av barn plassert i fosterhjem eller institusjon

-         Det er ikke gitt samvær mellom foreldre og barn som er tatt under omsorg

-         Barneverntjenesten er vanskelig eller umulig å få tak i og der enkeltpersoner føler at de blir motarbeidet av barneverntjenesten.

Rapporten avdekker at barneverntjenesten ikke opplyser partene om den vurdering som ligger til grunn for vedtak. I rapporten fremgår det også at barneverntjenesten mener det er tilstrekkelig med informasjon om hvilken lovhjemmel som ligger til grunn.

I vår sak har vi mer enn en gang, etterlyst begrunnelse og lovhjemmel for vurderinger og vedtak.

Når barneverntjenesten ikke begrunner vedtak, er det umulig for partene å vurdere barneverntjenestens vedtak.

Barnekonvensjonen artikkel 9 både slår fast retten til familieliv og gjør innskrenkninger i samme rettighet. Retten til familieliv følger også av andre menneskerettighets -konvensjoner, for eksempel den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
    
   
2. Offentlig myndighet skal ikke gjøre noe inngrep i utøvelsen av denne rett med mindre dette inngrep er i samsvar med loven og i et demokratisk samfunn er en nødvendig forholdsregel for den nasjonale eller offentlige sikkerhet, for landets økonomiske velstand, for å forebygge uorden eller forbrytelser, beskytte helse eller moral, eller beskytte andres rett og friheter. 

Barnehage som hjelpetiltak

Målsettingene med bruk av barnehage som hjelpetiltak er ofte flere. For barna vil det gjerne dreie seg om å få oppleve alternative og bedre forhold til voksne enn det de opplever hjemme, et mer stimulerende miljø og å styrke deres sosiale kompetanse m.m.

Norges Offentlige Utredninger 2000: 12, etterlyser en mer dyptgripende vurdering av spørsmålet om hvor skillelinjene bør trekkes mellom økonomisk sosialhjelp til barnefamilier og økonomisk støtte som barneverntiltak.

Norges Offentlige Utredninger 2000,12 barnevernet i Norge
Tilsyn i hjemmet skiller seg fra de andre hjelpetiltakene ved at blandingen av hjelp og kontroll blir særlig framtredende. I de tilfellene hvor tilsyn pålegges, må saken behandles i fylkesnemnda, og det kan bare gjøres når vilkårene i barnevernloven § 4-12 første ledd (dvs. for eventuell omsorgsovertakelse) er tilstede. Tiltaket brukes i forhold til et vidt aldersregister fra 3 til 17, og varierer mye mht. innhold og grad av kontroll. Hjelpefunksjonene i tilsynsarbeidet kan minne en del om støttekontaktvirksomhet. Måten kontrollfunksjonene utføres på er blitt kritisert i faglitteraturen, uten samtidig å kunne dokumentere hvor generelle manglene ved tilsynsarbeidet eventuelt er. Det ligger imidlertid åpenbart et problem i å føre tilsyn med noen (foreldre) som ikke har bedt om det, og som skal være likeverdige samarbeidspartnere. Kritikken dreier seg også om manglende formalisering (skriftlige tilsynsvedtak), bruk av kontrakter, tydelighet og klar informasjon om tilsynsvedtak til involverte familier. Mange tilsynsførere har en yrkesmessig bakgrunn fra arbeid med barn og unge, selv om de ofte engasjeres av barnevernet som «privatpersoner». Fra forfatterne understrekes det at tilsynsarbeid er en krevende virksomhet som forutsetter at det finnes gode veiledningstiltak for tilsynsførerne (Bunkholdt/Sandbæk, 1999: 173-177).

Barneverntjenesten hevder at en vaksine som ble satt noe senere enn anbefalt, beviser at vi ikke skal ha fulgt opp barna. – Vi tolker derimot loven slik at bruk av helsestasjon ikke er nødvendig for å sikre våre barns liv eller helse. All vaksinasjon i Norge er frivillig.

Alle våre barn har på tross av den frivillighet som eksisterer i forhold til vaksinasjon og helsestasjon, blitt fulgt opp med alle vaksiner som er anbefalt.

Det har også vært et utstrakt samarbeid med helsestasjon i forbindelse med at sønnen vår (4) har hørsel/språkproblemer.

Foreldre bør få så god informasjon at de forstår at det samlet sett er en stor helsegevinst i å la sine barn vaksinere. Vaksinasjon er ikke lenger lovpålagt.

Helsesøster / Barnevern
Om helsesøster vil ta en sak opp med barnevernet, skal hun FØRST ta forholdet opp med familien, gi dem en tidsfrist for å kunne rette opp sine feil/forbedre situasjonen. Videre skal hun følge opp dette, og først når hun eventuelt ser at familien IKKE klarer å forbedre seg, kan hun gi beskjed til familien om at hun er nødt til å melde videre til barnevern for å gi dem den hjelp de trenger. Unntak er eks. overgrep, fysisk vold o.l. Det finnes riktig nok en mulighet for å drøfte saker med barneverntjenesten anonymt, men dette betyr også at barneverntjenesten ikke har anledning til å bruke denne informasjonen i forhold til den aktuelle familie.

Det fremkommer ikke av dokumentene at helsesøster skal ha tatt kontakt med barneverntjenesten. – Dette er opplysninger som kun kommer frem i det notat som er skrevet i forbindelse med vårt ønske om å bytte helsesøster. – Årsaken til at vi ønsket å bytte helsesøster er min kones tidligere samboers henvendelse til helsesøster, Hun hadde store problemer med sin tidligere samboer.

Hvis det er slik at helsesøster skal ha vært i kontakt med barnevernet i forbindelse med den tidligere samboerens henvendelse, så har dette tidligere vært ukjent for oss, og følgelig ikke grunnlaget for at familien ønsket å bytte helsesøster. Jeg engasjerte meg for å sikre familien optimale forhold i forbindelse med besøk på helsestasjonen.

Dette ville helsesøster ha en nærmere forklaring på, det ble derfor en diskusjon rundt dette. Helsesøster var ikke særlig fornøyd med situasjonen, noe som førte til at jeg ble nødt til å poengtere at vi ikke bare ønsket å bytte, men at dette var nødvendig.

Det er riktig at jeg på et tidspunkt i samtalen, utrykte at helsesøster var arrogant.

Dette beklager jeg på det sterkeste, men det er barna våre det dreier seg om, og når vi ønsker å bytte helsesøster for å bedre situasjonen i forholdt til helsestasjon, så burde det ikke være nødvendig med en nærmere forklaring på dette.

Barneverntjenesten spurte i denne sammenheng følgende spørsmål, ”hva hvis det ikke hadde vært mulig å bytte helsesøster?” – Dette spørsmålet har vi ikke tatt konkret stilling til, fordi vi har byttet helsesøster og fordi samarbeidet nå er bra.  Allikevel kan vi nevne at det ville vært mulig å benytte legekontorets resurser i større grad.

Strengt tatt, har ikke barneverntjenesten noe med i hvilken grad vi har benyttet oss av helsestasjon. – Men i denne saken bruker de det de kaller ”manglende oppmøte” mot oss. Så vidt jeg vet, får man tilbud om time på helsestasjon. Hvorvidt man benytter seg av dette tilbud, er opp til enhver å bestemme.

Det hadde stilt seg langt annerledes, hvis vi hadde nektet barna våre nødvendig medisinsk behandling. – Hvis dette hadde vært tilfelle, kunne barneverntjenesten pålagt oss dette.

Dette er kommet frem i undersøkelsesfasen:

·        Skole, ingen bekymring 

·        Barnehage, ingen bekymring

·        PPT, ingen bekymring

·        Lege/Sykehus, ingen bekymring

·        Helsesøster, ingen bekymring

·        Politi, ingen bekymring

Hjemmebesøk, ingen konklusjon i forhold til omsorgsevne

Referanseliste:

·        Lov om barneverntjenester. (barnevernloven)

·        Lov om barn og foreldre. (barneloven)

·        Lov om behandling i forvaltningssaker. (forvaltningsloven)

·        Lov om behandling av personopplysninger. (personopplysningsloven)

·        Saksbehandlingsregler, barnevernsaker.

·        Rundskriv Q24, taushetsplikt, Barne- og likestillingsdepartementet

·        Yrkesetisk dokument (Fellesorganisasjonen)

·        Norges offentlige utredninger, NOU 2000: 12, Barnevernet i Norge

·        Tilsynsrapport, Fylkesmannen i Troms

·        Årsrapport fra systemrevisjon, Fylkesmannen i Troms

·        Det må satses mer på samarbeid med foreldre og barn, mener forskere. www.forskning.no

·        Forsker avdekker barnevernets skjulte språkmakt, www.forskning.no

·        Barnekonvensjonen artikkel 8 og 9

·        Lov om plikt/rett til opplæring (Opplæringsloven)

·        Lov om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter ti år som radiojournalist og data/media lærer, samt flere år som IT konsulent i en av landets største kjeder, vet jeg at det offentlige systemet kan fungere veldig bra, men jeg vet også at det kan svikte totalt, jeg vet at systemet kan ødelegge mennesker og i noen tilfeller hele familier.

Ansatte i offentlig sektor engasjerer seg nesten aldri i menneskene i saken, politikerne hevder at de ikke kan engasjere seg i såkalte enkeltsaker og de nekter å ta ansvaret for grove saksbehandlingsfeil, utført av mennesker de selv har satt til å forvalte makten.

Det er sjelden at en saksbehandler i det offentlige, "tar seg tid" til å sette seg inn i totalsituasjonen til et menneske, offentlig ansatte baserer nesten alltid sine avgjørelser på egne subjektive meninger. – Det er også slik at mange ansatte i offentlig sektor, bruker seg selv som sammenligningsgrunnlag når de skal avgjøre andre menneskers skjebne. – Og noen gidder ikke lese saksdokumentene.

Dette må ikke missforstås dit hen at jeg generaliserer alle som jobber i offentlig sektor. For jeg vet at det finnes mennesker som er genuint opptatt av å gjøre en samfunnsinnsats, men de er vanskelig å "finne". Det er menneskelig å gjøre feil, problemet er at innrømmelsene sitter veldig langt inne hos de fleste, kanskje tenker man ikke over hvor stor makt man har over menneskers liv og helse, eller man missbruker denne makten, for å vise hvem som "bestemmer".

Min mor er barnepleier, hun jobber med psykisk utviklingshemmede og rusmissbrukere, min far var lensmann og etterforsker i narkotikapolitiet, min bestefar var avdelingssjef ved Hordaland politikammer, min oldefar var politikonstabel i Bergen. Min mors søster er sosionom, hun har jobbet tolv år i barneverntjenesten, de siste seks årene har hun jobbet i barnepsykiatrien. Vi har også en sykepleier i familien. – Dette er min familie, og min sosiale arv.

Det er ikke til å komme fra at det i min nærmeste familie har vært diskutert mangt og mye om samfunnsmessige utfordringer og problemstillinger. Vi har diskutert barn og omsorg, resursmangel i det offentlige, rusmissbruk, kriminalitet, kriminalomsorg og politikk. Min familie har alltid vært det man kaller samfunnsengasjert, problemet er at vi aldri diskuterte menneskene, vi "glemte" kanskje at det handler om mennesker, man bryr seg kanskje ikke, før man selv opplever å møte "veggen" i systemet. Vi er naive og dumme, for å si det enkelt. 

Jeg vet at en del av de problemene som finnes i systemet skyldes resursmangel. Men jeg mener like fult, etter å selv ha opplevd saksbehandlingsfeil og maktmissbruk, som har påvirket min familie, at dette av mange blir brukt som unnskyldning for problemer som egentlig skyldes systemfeil, menneskelige svakheter og dårlig forvaltningsskikk.

Etter tjue år i arbeidslivet og trettifire år som menneske, mener jeg at mange ansatte i offentlig sektor og for den saks skyld i privat sektor, burde bli flinkere til å forvalte de resursene som finnes, før de "skriker" etter mer resurser. – Vi bør alle tenke over dette, det er svært viktig å gjøre minst mulig feil, det er like viktig å innrømme de feilene vi gjør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Dette er selvfølgelig delvis riktig, men det betyr ikke at jeg er ute av stand til å vurdere hva som er riktig i forhold til min familie. Denne saken har derimot gitt meg erfaring/opplevelser, som jeg aldri hadde tenkt kunne forekomme i Norge. – Dette er kanskje noe å tenke på, hvis du er like naiv som det jeg var tidligere. Jeg trodde faktisk at barnevernet var til for narkomane og kriminelle. Men slik er det altså ikke.

Erfaringene har jeg fått i fanget, etter at jeg giftet meg med en kvinne som faktisk trengte hjelp en gang, men dette var etter et vanskelig samlivsbrudd for flere år siden. Årsaken til at hun trengte hjelp, var at en tidligere samboer forsøkte å bruke barnevernet for å overta omsorgen for felles barn. – Den pågangen hun opplevde fra barnevernet og sin tidligere samboer i en vanskelig tid, ble etter hvert "for mye" for henne. Hun ba derfor om hjelp. – Nå nekter barnevernet å slippe taket, fordi det har kommet inn en anonym melding hvor noen sier at vi skal være alkoholikere. Påstandene om rusmissbruk har barnevernet valgt å ikke forfølge, for de vet nemlig at dette ikke er sant.

Allikevel fremmer de sak i fylkesnemnda, hvor de hevder at jeg er manipulerende, og at vår atferd i denne saken gjør dem bekymret.

For det første, så er det ikke manipulerende å påvirke i en bestemt retning, hvis mottakeren er klar over formålet, for det andre er det bare rett og rimelig at vi skal få muligheten til å ”bli kvitt” barnevernet, når det ikke lenger er behov for dem.

Barnevernet klarer ikke vurdere helheten i saken. De påstår at vi skal samarbeide med dem, de fatter kanskje ikke at vi nekter å ta imot tiltakene deres, fordi vi mener at grunnlaget er feil. De forstår kanskje heller ikke at vi klager på vedtak, fordi vi mener at det ikke finnes grunnlag i loven for å kreve samarbeid. Nå bruker de selve saken og den dialogen vi har hatt med dem som årsak til at de skal være såkalt ”bekymret”

Tenk deg en familiemann som er på fotballkamp – to-tre ganger i uken, barnevernet kan etter vår erfaring, finne på å si at de er bekymret for barna fordi barnefaren har en påfallende atferd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Barnevernets hovedoppgaver er å avdekke misshandling og missbruk.
I tillegg skal de beskytte barn mot alvorlig omsorgssvikt. – Men det som i realiteten skjer, er dessverre at barnevernet leter etter klienter som de kan ”beholde” i årevis.. Dette gjør de for å opprettholde sine egne stillinger. Det er dette kritikerne av det Norske barnevernet ønsker å gjøre noe med. I realiteten forekommer det sjelden bekymringsmeldinger som bygger på informasjon om misshandling, missbruk og alvorlig omsorgssvikt (vanskjøtsel). De fleste sakene i barnevernet er derfor ikke så alvorlig som barnevernet hevder at de er. – Hvis barnevernet hadde fulgt barnevernloven hadde det i mange tilfeller faktisk ikke blitt sak, av de meldinger som kommer inn til barnevernet. Folk melder nemlig fra til barnevernet om de utroligste ting, ofte er det snakk om helt ufarlige hverdagsproblemer, kanskje vet man ikke at barnevernet mangler både resurser og kompetanse til å yte reel hjelp. Den som melder noen til barnevernet, vet kanskje heller ikke at barnevernets liste over såkalte hjelpetiltak er svært kort.

Det er også vert å merke seg at, hvis den som melder til barnevernet virkelig hadde hatt reel ”bekymring” for vedkommendes barn, så hadde denne personen selvfølgelig selv tilbydd seg å hjelpe. Å melde til barnevernet er ingen løsning på "problemene" du mener å kjenne til. Når du har meldt noen til barnevernet, må du derfor regne med at dette ikke blir oppfattet som noe annet enn ærekrenkelse og sjikanering. – Hadde du kanskje ønsket at noen meldte deg til barnevernet hvis du havnet i en vanskelig livssituasjon? Neppe, jeg tror du hadde satt mer pris på at dine nærmeste og dine venner selv ville gi den hjelpen de kanskje trodde barnevernet ville gi deg..

Man bør ikke under noen omstendighet melde noen til barnevernet, hvis det ikke er snakk om vanskjøtsel av barn. Alle forhold hvor man vet at det forekommer misshandling eller missbruk skal meldes til politiet.- Hvis du er bekymret og virkelig ønsker å hjelpe, finnes det en rekke andre måter å gjøre dette på. – Men det er dessverre blitt vanlig å bruke det offentlige som bekreftelse på sin egen missforståtte ”omtenksomhet” overfor andre mennesker. De som melder sine nærmeste eller venner til barnevernet, må ikke tro at de har gjort en god gjerning. Det de i realiteten gjør er å forverre situasjonen for vedkommende og barna. Barnevernet er ikke kompetent til å vurdere helheten i en situasjon, og vil derfor ikke bry seg med hva du forteller dem, det barnevernet ”bekymrer” seg for har som oftest ikke noe å gjøre med det du fortalte dem.

Barnevernets undersøkelser er ikke egnet til å finne ut av situasjonen til den enkelte familie eller det enkelte barn. Barnevernet innhenter opplysninger fra barnehage, skole og helsevesen. I tillegg foretar de et eller to hjemmebesøk. Hvis familien som er meldt til barnevernet er i en vanskelig livssituasjon, vil barnevernet umiddelbart bli såkalt ”bekymret”. Og når de blir ”bekymret”, så setter de inn tilsyn, meldte og uanmeldte hjemmebesøk. Det de kanskje burde gjort i de fleste tilfeller, var å tilby hjemmehjelp (husmorvikar), eller økonomisk hjelp, men slike tiltak blir ikke benyttet av barnevernet.

Barnevernet kan gjøre lite og ingenting med folks helse eller økonomi, men de trenger klienter for å overleve selv, så de overkjører derfor både barn og voksne, slik at situasjonen blir ytterligere forverret, på denne måten forverrer de familiens situasjon, og skaper alt for ofte problemer som ikke var der, før barnevernet kom inn i bildet.

Mine påstander bygger på sosial vitenskap. – Ingen mennesker vil la seg tvinge til å motta hjelp man overhode ikke trenger. Alle mennesker har behov for kontroll over eget liv. Noen ganger klarer barnevernet allikevel å knekke foreldre med trusler om at man ellers vil miste barna, og da underkaster mange seg barnevernet. Men når folk er kommet til dette stadiet, blir det patologisk og man kan med rette stille spørsmål med denne måten å behandle folk på. – Dette er kriminelle handlinger - Jeg tror det er en bevist handling av enkelte i barnevernet og kanskje ubevist av andre, men det finnes allikevel ingen unnskyldning for at det skal fortsette å være slik. Dette er et samfunnsproblem som må tas på alvor. – Barnevernet ødelegger mange mennesker, både barn og voksne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende