Fredag 4. November 2005
Jeg skjønte at det var noe når jeg så henne komme fra postkassen. ”Vi er meldt til barnevernet, jeg har bare ventet på det. Det har vært stille så lenge”, sa hun. Etter dette ble det helt stille i noen sekunder. I brevet stod det at det var kommet en melding med bekymring for omsorgen for våre barn, og at vi skulle møte hos barnevernet til samtale onsdag neste uke.
Jeg ble mildt sagt forbannet, og hev meg på telefonen til den som hadde underskrevet brevet. Jeg forlangte å få vite hva vi var beskyldt for denne gangen. Jeg mener de bør ta hensyn til personene det gjelder, spesielt når de er klar over at min kone mange ganger tidligere har vært falskelig anklaget. De har jo selv henlagt flere saker.. Alt jeg fikk vite var at det var kommet inn en anonym melding, og at det dreide seg om omsorgen for barna. De hadde ikke tid til å gå mer inn i saken..
Jeg ga meg ikke med det. Jeg la på telefonen, og dro ned til barnevernskontoret. Der forlangte jeg å få snakke med saksbehandler, men fikk beskjed om at han var opptatt. Da ga jeg klar beskjed om at hvis jeg ikke fikk snakke med noen, så ville jeg gå rett til politiet, og da ville jeg også anmelde barnevernstjenesten. Da hadde plutselig flere saksbehandlere tid til å komme ut på gangen. Slik fikk jeg fremskyndet samtalen til mandag morgen. Da hadde de plutselig tid. Er ikke det litt rart dere? Jeg gjorde dette fordi det ville være en stor menneskelig påkjenning for min kone og meg å gå hele helgen og langt ut i neste uke uten å vite hva vi var beskyldt for.