Barnevernet: Hvorfor er det så mye motstridende ”Fakta”?

Dette med å finne ”Fakta” om barnevernet og deres arbeidsmetoder kan være en ganske forvirrende prosess. Det virker som man enten finner anti-barnevernere som driver med skremsel og overdriving, eller selektive barnevernstilhengere som fremhever mangler hos motstanderne der de kan, og unngår resten. – Men heldigvis finnes det folk med erfaring og ting som kan sies sikkert, og det er derfor mulig å gjøre seg en informert mening om barnevernet uten å oppleve barnevernet selv.

Noen er tilsynelatende bekymret, og kontakter barnevernet. Denne kontakten resulterer gjerne i en såkalt bekymringsmelding som barnevernet er pliktig å vurdere, og eventuelt undersøke nærmere..

- Problemet med disse sakene er at barnevernet verken forstår eller godtar at det som påstås om barns omsorgssituasjon noen ganger kan bygge på missforståelser, mangel på kunnskap eller rykter melderen har hørt på bygda.. Barnevernet nekter også å godta at en bekymringsmelding kan være motivert av sjalusi og hevn..

Dette er mine erfaringer, etter møte med det praktiske barnevernet;

Bakgrunnen for barnevernets ”inntreden” i familien vår er en ”anonym” melding som etter hvert har vist seg å komme fra min kones niese. Denne niesen påstår i samtale med barnevernet at vi skal være rusmissbrukere og at barna lider under vårt angivelige rusmissbruk..

• Barnevernet er ikke kildekritisk når de mottar en bekymringsmelding
  
• Barnevernet begår saksbehandlingsfeil i undersøkelsesfasen

• Barnevernet begår saksbehandlingsfeil i beslutningsprosessen

• Barnevernet er skyldig i brudd på Norsk straffelov og tjenesteforsømmelse

• Barnevernet missbruker begrepet ”barnas beste”

• Barnevernet oppfordrer feige mennesker til å levere anonyme bekymringsmeldinger

Da vi i november 2005 ble konfrontert med påstandene valgte vi å samarbeide med barnevernet for å avklare det vi ser på som svært alvorlige anklager. Barnevernet utarbeidet tiltaksplan for undersøkelsen. – I denne sammenheng godkjente vi innhenting av opplysninger fra skole og barnehage. Barnevernet mente også at det var nødvendig med to hjemmebesøk for å ”oppklare” saken. – Vi ønsket som sagt å avklare de faktiske forhold, og ønsket derfor barnevernet hjertelig velkommen hjem til oss. Dette skulle imidlertid senere vise seg å være både naivt og lite hensiktsmessig for vår sak..

All baksnakking er feigt og uttrykk for at vi ikke tør å komme med kritikk direkte til den det gjelder. Som er det eneste riktige. Det er fair, det gir mulighet for oppklaring, ikke minst fordi mange rykter og mye kritikk kommer av misforståelser. Det begås mange sosiale drap i dette landet. – Norge styres i mange sammenhenger av janteloven, en lov som forteller oss hvor lite verd vi er. Janteloven baksnakker oss hele tiden, selv om den er basert på løgn, så lar vi oss påvirke av den.

·         Barnevernet behandler foreldre respektløst og viser manglende samarbeidsvilje

Barnevernet burde hatt gode sosial kjøreregler, blant annet absolutt forbud mot subjektive meninger og baksnakking.. – Dette ville skape økt sosial tillit og rom for utvikling. Barnevernet bør etter min mening fratas den usynlige moralske makten de har i dag.

Etter å ha møtt det praktiske barnevernet sitter jeg igjen med en følelse av at det stilles store krav til foreldre og gis lite gjenytelse. Barnevernet synes i praksis å være gitt rettigheter uten plikter. Mitt inntrykk er også at kunnskap om psykologiske reaksjoner hos menneskene saken berører er fraværende. Saksbehandlerne synes også å mangle kunnskap om lovgivningen, og gjeldende retningslinjer fra Barne- og likestillingsdepartementet.

”Jeg håper dette vil stimulere til debatt om dagens vilkår for psykologisk modning hos den enkelte saksbehandler i barnevernet. – Og moralen er: Debatten burde angå oss alle”.

Barne- og likestillingsdepartementet må ikke bare fokusere på at barnevernet i mange saker burde gripe inn tidligere. De må også se på interne rutiner, og andre forhold som kan bidra til økt tillit blant folk. Det må fokuseres på saksbehandlernes psykologiske utvikling, og kunnskapsheving. Politikerne må også sørge for at saksbehandlerne evner å foreta en omfattende kildekritisk vurdering i enkeltsaker.

Det er langt flere enn de som går ut i media, som opplever møte med barnevernet som overtramp fra det offentlige. Det dreier seg ikke bare om omsorgsovertakelse, og det er ikke alle som går til media, eller legger saksbehandlerens navn ut på Internett. Dette på tross av at man kanskje har tenkt tanken underveis. Det finnes mengder med eksempler, og hvis man er villig til å sette dette i system, vil man se at kritikken ikke bare er preget av bitterhet, og hevngjerrighet fra foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn. De aller fleste foreldre er nemlig minst like opptatt av barnas beste, som barnevernet, og velger derfor å ikke lage oppstyr, selv om man føler seg urettferdig behandlet av systemet.

Å leve med de anklagene som ofte kommer til utrykk i bekymringsmeldinger, og som fører til sak i barnevernet er utvilsomt vanskelig. Og for de fleste som på uriktig grunnlag er meldt til barnevernet er det uvirkelig at noe slikt kan skje Det verst tenkelige mennesker kan oppleve, er nemlig å bli beskyldt for overgrep, eller omsorgssvikt overfor egne barn.

Det dreier seg i disse sakene, ikke om taushetsplikt, men om manglende mulighet, eller vilje til å sette seg inn i lover og forskrifter som gir rettigheter til de involverte parter. Det er ikke vanskelig å se flere grunner til at det er slik. Men dette er ikke noe unnskyldning for at ”galskapen” skal fortsette. – Budskapet fra departementet er uklart, man oppfordrer folk til å melde fra tidligere, men man kommer ikke med noe veiledning for når man skal melde fra. Dette overlater man til folk selv å vurdere, og da sier det seg selv at det blir levert mange bekymringsmeldinger som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Dette må man gjøre noe med. Bare på denne måten kan man vinne folkets tillit. – Omsorgssvikt er heller ikke klart definert. Hva er for mye, og hva er for lite stimulering av barn. Hva kan vi gjøre, og hva kan vi ikke gjøre når vi skal sette grenser for barna etc. Spørsmålene er mange, og de kommer ikke fordi folk har dårlig omsorgsevne, eller mangler evne til å oppdra barn. Barnevernet kan heller ikke svare på disse spørsmålene..

Derfor leter de ofte etter ”feil og mangler” som kan brukes, der det kanskje i utgangspunktet ikke var grunnlag for å gripe inn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende